Hvor er de hvite dukene, Spellemann?

Lørdag kveld var det igjen duket for musikkbransjens store begivenhet. I beste fall en tradisjonsrik, verdig feiring av fjorårets flotteste musikk. I verste fall en parodi på heder og ære. Jeg er redd årets utgave heller mot sistnevnte.

Det skal ikke være lett å hedre norsk musikk. Det er i alle fall ikke sjelden kritikere hever sin røst, noe  styreleder av Spellemann, Marthe Thorsby, og juryledere febrilsk har forsøkt å stilne. Gjennom tidene har utdelingen vært kritisert for så mangt: Showet har vært for traust, manglende likestilling mellom mannlige og kvinnelige utøvere, uteblivelse av hip-hop/urban-kategorier, og for ikke å snakke om manglende nominerte eller feilaktige vinnere.

I mine øyne er det ikke rart at en i utgangspunktet så tradisjonsrik prisutdeling studeres med lupe hvert år. Det er sunt. Årets prisutdeling vitner om hvorfor. Jeg skulle så gjerne sagt at det endelig løsnet; at produksjonen fant en fin balanse mellom nytt, gammelt, heder og humor, følelser og fornuft. Men nei, Spellemann, vi er ikke helt der i år heller. La meg peke på noen grunner til hvorfor.

b7kmxoytq0g-robert-dickow

Fraværende heder

Jeg har lite å utsette på vinnerne i de ulike kategoriene. For det første skal jeg ikke påberope meg mer kjennskap enn jeg har i de ulke kategoriene, og jeg har som regel stor tiltro til juryen. Ja, det gjøres på frivillig basis, nei, det er ikke alle vinnere man alltid er like enige i, og jo – det er sikkert en del fortjente nominasjoner som har uteblitt (eksempelvis savner jeg heder til Marit Larsens fantastiske Joni was right). Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er den manglende hederen – spesielt hva gjelder hedersprisen. Jeg har ingen ting imot at Arve Tellefsen blir utnevnt som vinner. Problemet er (den manglende) måten å hedre ham på.

Det kan da virkelig ikke være så vanskelig å gi han heder selv om han ikke var til stede? Måten dette ble løst på var intet annet enn et puteøyeblikk. Et vondt et. Hvor er familien, kolleger eller andre stedfortredere? En hederspris fortjener en rettmessig adressat, ikke et tomt øyeblikk fylt av ubekvem stirring ut i luften med bitter ettersmak. Hadde det vært meningen at Arve faktisk skulle være til stede og motta prisen, så hadde det vel ikke vært så vanskelig å stoppe ham fra å reise? I stedet skapes et øyeblikk av taushet og forvirring fra prisutdelerne Åse Kleveland og Tommy Tee. Resultatet? Hederløs forkleinelse.

Hvor er de hvite dukene?

Det er rett og slett mye som er for kleint med årets Spellemann. Det er i alle fall tydelig at dere tidligere har blitt kritisert for å være både trauste, tamme og kjedelige –  men så var det denne balansegangen, da. I år ble det etter min smak for hipt, happy og  trendy. Jo – det er bra å ta tempen på fjorårets ferskeste, hotteste populærmusikk – velfortjente priser til Aurora, Astrid S og Marcus og Martinus vitner om det. Samtlige aktører har virkelig posisjonert seg i norsk musikkbransje, også som eksportvare (og representerer finfint at vi for én gangs skyld har passert Sverige hva gjelder musikkeksport. Bravo). Problemet er når det hippe går ut over «veteranene» som Maria Mena så fint forklarte det i sitt Facebookinnlegg. Det må da være plass til, i det minste, musikkinnslag fra våre mer erfarne bidragsytere? Går man virkelig ut på dato i det man passerer 28 år i denne bransjen?

Jeg savner en helhet. Jeg savner stil. Hvite duker og rungende applaus, i tillegg til jublende takketaler og rørende øyeblikk. Hipt blir rett og slett litt for lite gjevt, Spellemann.

yrtflrlo2dq-marcela-laskoski

Pjuskete produksjon

Det samme må sies om tv-produksjonen. To lokaler, Sentrum Scene og Sentralen er en fin idé, men bruddstykket: å dele opp i to sendinger med hver sin programleder blir for meg for stotrete. Det hele minner om overgangen fra Lydverket-sending til et internt bransjeforedrag. I mine øyne blir splitten for stor, og fravær av dynamikk og helhet rungende. Spellemann-utdelingen kan ikke reduseres til å være show separert med utdeling. Disse delene må integreres bedre, og dette synes jeg fjorårets produksjon gjorde på mye bedre vis. Så får det heller være at ikke alle prisene blir sendt på tv. Kanskje kunne samtlige sendes på nett som nå, men i så fall må det bli uten at dette bidrar til å redusere et helhetlig show på direkten. Se i retning Idrettsgallaen; et fint eksempel på at blandingen av underholdning kombinert med heder og ære går an. Så det er fullt mulig, Spellemann.

Jeg heier så inderlig på deg, kjære Spellemannpris – og har i over et tiår sitret av spenning før hver utdeling. Ikke la spenningen fare. Jeg trenger en givende, underholdende, men samtidig hederlig og seriøs Spellemannutdeling. Og viktigere: musikkbransjen vår trenger det! 

nyrvisodq2m-yvette-de-wit

Hilsen kommunikasjonselskende musikkentusiast (25).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s